Usikkerheten..

Som liten var jeg poppis både blant jenter og gutter, selvtilliten var på topp og livet smilte på mange måter. Selvfølgelig lurte det ting i kulissene, da som nå. Men det tok noen år før jeg gikk på tryne. I dag går jeg med en konstant klump i magen og en frykt. En frykt fordi jeg er livredd for å bli lurt, gått bak ryggen på og for rett og slett å få en pekefinger rettet mot meg og alle står og ler og sier hvor dum jeg er fordi jeg ikke skjønte noe av hva som skjedde.

Det gjør at jeg blir mistenksom til alt. Hvorfor får vi så sjelden besøk? Hvorfor kommer ikke noen bare innom? Hvorfor svarer de ikke på meldingen jeg sendte? Hvorfor kan vi ikke finne på noe? Unngår du meg? Så kommer den usikre, lille jenta frem. Hun som ingen liker, hun som bare er et null, hun som alle ler av, hun som ingen hadde merket om ble borte. Kanskje jeg ikke er en god venn, kanskje jeg krever for mye, kanskje jeg forventer for mye av en venn? Er jeg for intens? Burde jeg holdt litt mer avstand? 

Jeg skulle gjerne fulgt ungene mer på ting, i stedet for å være hjemme med Fredrik alltid. Men jeg synes det er bedre å sende mannen. Da slipper jeg den ubehagelig følelsen, jeg slipper å kjenne på frykten for å bli ledd av og jeg slipper å møte andre som får meg til å føle meg at jeg ikke er verdt noe. Selvfølgelig hjelper heller ikke overvekten meg. Hver gang jeg har vært ute på noe, vært ute blant andre mennesker kommer den vonde følelsen når jeg er hjemme igjen. Usikkerheten over meg selv er så kvelende at jeg trenger gode, støttende mennesker rundt meg. Men der har jeg også blitt brent, jeg lar folk komme inn på meg og så viser det seg at de ikke er ekte likevel. Gang på gang gjør jeg meg sårbar og gir folk sjela mi, og gang på gang blir jeg såret. Overvekten gjør bare ting enda verre. Jeg tenker at folk ler av meg fordi jeg er så tjukk. Jeg føler de ser ned på meg fordi jeg ikke er "standard" og jeg føler meg som et lite oppgående menneske fordi jeg ikke tar tak i det.

Samtidig vil jeg heller at folk skal være ærlige med meg, enn at de skal juge meg midt i ansiktet.  Dessverre er det få mennesker som er slik! Etter hvert som jeg blir eldre merker jeg mer og mer hvor viktig det er med oppriktighet og ærlighet.

Noen dager...

..er skikkelig møkka dager. Dager man skulle ønske man bare kunne hoppe over og glemme. Noen ganger er ting vanskeligere og vondere å legge bak seg enn man trodde. I dag er en sånn dag. Det sies at tiden leger alle sår. La oss håpe det stemmer! 

Det er hvertfall godt på slike dager å få forståelse fra den man bor sammen med.. 

Noen tanker i slutten av september..

Jeg tar meg stadig i å undre over folks manglende selvinnsikt og ydmykhet. Disse egenskapene burde være medfødt. Mangelen på disse fører til mye unødige konflikter. Jeg synes jeg oftere og oftere blir skuffet over folk. Men kanskje jeg forventer for mye... Det må være rom for å diskutere og se andres synspunkter. Det hjelper mye i refleksjon rundt temaer, å være åpen for diskutere. Man trenger ikke være enig, men jeg tror at det å få andres synspunkter på ting gjør at man kan utvikle seg mer som menneske. Jeg har noen rundt meg som er dønnærlig og sier hva de mener, enten det er sånn eller sånn. Og så enkelt og deilig det er å forholde seg til sånne. Det gjør jo at jeg reflekter mer og jeg tror det bare er sunt. Enkelte er så satte og låste på meninger og tradisjoner, og det er ingen rom for endring. Men jeg tenker, i en verden i konstant endring, må vi innimellom tenke nytt og tilpasse oss tingene slik de er i dag. 

Det er en del skriverier om dagen om prestasjonsangst og sosiale medier som bidrar til dette. Jeg håper at jeg som mor kan hjelpe mine unger til å forstå at de er god nok som de er og at de indre verdiene er de som virkelig teller. Det hjelper ikke om du er verdens vakreste, hvis du ikke er god mot de rundt deg.. Samtidig selvom jeg er voksen, så kjenner jeg godt på følelsen av å ikke strekke til og ikke være bra nok. Og det gjør vondt. Man ser på blogger og Facebook perfekte hjem, interiør, kaker, mat, barn og menneskene bak. Og innimellom er det lett å glemme at de også bare er mennesker med støv i hjørnene og grinete unger. For det er sånn vi ser ting og sånn det blir fremstilt det virkelig er? Eller? 

Fascinert av været..

I sommer håpet jeg at jeg også skulle få tatt noen blinkskudd når det tordnet og lynte. Men det er ikke så lett. Likevel fikk jeg tatt noen utenom at jeg var helt klar over det. Dessverre ikke det helt store blinkskuddet som jeg gjerne skulle hatt.. Kanskje neste år :)

Kraftig regn..

 Noe lyn fikk jeg tatt bilde av.. 

Ellers er det ikke så mye aktivitet på bloggen, verken av innlegg eller lesere. Skrivelysten er fraværende og jeg føler at jeg ikke har noe interessant å komme med. Usikker på om jeg skal fortsette å skrive, føler at jeg har det hengende over meg og så er det kanskje 7-8 stykker innom i løpet av en dag.. Da ser jeg ikke helt poenget med at jeg skal skrive her egentlig... 

Så langt..

har ikke 2014 vist seg fra sin beste side. Jeg gikk inn i året med stor tro og optimisme. Jeg tenkte at YES! Dette skal bli et flott år. Men jeg har mistet mye av troen nå. Selvsagt er det så tidlig enda at man kan jo ikke annet enn å håpe at det snur!  Vi er ikke mer enn 23 dager inn i året, men disse 23 dagene har båret preg av tragiske ulykker, hendelser og dødsfall. Unge og lovende mennesker revet bort. De dro så altfor tidlig. Mine tanker går ut til familie og venner. Tanken om at alt skjer for en grunn er vanskelig å forstå når slikt skjer. Kanskje kommer det noe godt ut av det? Ikke vet jeg.. Det er vanskelig å forstille seg når man står midt oppi det. Da er alt bare meningsløst og trist. 

Jeg er en av brukerne på Instagram. I høst ble jeg gjort oppmerksom på Anbjørg Sætre Håtun og hennes positive syn på livet mens hun kjempet sin livs kamp mot kreften. Denne uken var det slutt. Men hun har gitt kampen mot kreft et ansikt! Hun levde og satte pris på hver eneste dag og alle vakre menneskene rundt seg. Er det ikke kanskje på tide vi og gjør det? På tide å våkne opp og leve her og nå? På tide og se alt det flotte og positive rundt oss? Før det er for sent...

Å være sterk er ikke å aldri falle,
å alltid vite eller alltid kunne.
Å være sterk er ikke å alltid orke le.
Å hoppe høyt eller å ville mest.
Å være sterkt er ikke å løfte tyngst,
å komme lengst eller å alltid lykkes.
Å være sterk er å se livet som det er,
å akseptere sin makt og dra nytte av den.
Å falle til bunns,
å slå seg hardt, men alltid kommet tilbake.
Å være sterk er å våge å håpe
når ens tro er svakest.
Å være sterk er å se lys i mørket
og alltid kjempe for å nå dit ..

Marie Fredriksson 

Godt nytt år!!!

Da er det timer igjen av det gamle året og et raskt tilbakeblikk viser at det har vært et spesielt år.. Den følelsesmessige berg - og dalbanen har til tider vært veldig slitsom. Vi har, i året som snart er over, sett unge og lovende mennesker falle fra, vi har fått en skjønn niese og kusine i familien og vi har vært i bryllup og feiret svoger og svigerinne. Tenk at etter 19 år kom det flere inn i svigerfamilien :)

Måtte 2014 bli et år der drømmer går i oppfyllelse. Jeg ønsker at alle skal ha det godt. Jeg vil bruke mer tid med de jeg er glad i og mindre tid på de som tapper meg for krefter! 

Godt nyttår!!! 

 

Noen bilder fra feiringen vår :) Vi hadde en koselig kveld :)

 

 

Juleforberedelser..

I dag kom der endelig litt snø og det ble med ett litt mer julestemning :) I tillegg har vi vært hos svigers og spist julemiddag :) Det gjenstår enda litt pynting, men satser på å få tatt det til uken. Jeg har også tenkt at vi skal bake pepperkaker, Nainamobar og litt konfekt. Kanskje blir det suksessterte i minimuffins former også. Her i huset blir det ingen tradisjonelle julekaker med andre ord :) Jeg er for tradisjoner, men jeg tenker at innimellom må det være rom for variasjon også :) I dag ble julekortene klare til utsending og invitasjon til juleaften er levert :) Vi har også fått handlet inn de fleste julegavene, det gjenstår ikke så mange.. 

Den siste uka har vært spesiell, mannen har en jaktkompis, som også er broren til en av hans nærmeste venner, som har kjempet kampen mot kreft siden april. Vi har sett dette fra sidelinjen, håpet på det beste og fulgt oppturene og nedturene. Hans samboer og svigerinne er barnehagetantene til Fredrik og jeg føler vi har blitt litt kjent med dem de siste månedene. De er en søskengjeng på fire og den nærheten og samholdet de har hatt de siste ukene er unikt og jeg kjenner hvor mye jeg savner søsken og at  jeg ønsker en stor familie selv. På tirsdag kveld sovnet han inn, 33år gammel.. Tror det har gått ca.8-9mnd siden kampen begynte! Tårene sitter løst og jeg blir rørt av så mye.. Det gjør meg så vondt. Jeg tenker sånn på de som sitter igjen! Så ufattelig trist og unødvendig. Jeg er glad de har hverandre og det unike samholdet.. 

Ta vare på hverandre, nyt øyeblikket - vi vet ikke hva morgendagen bringer ❤️

Try walk a mile in my shoes before you judge me!

I dag har jeg ruslet en tur i naturen,som overhodet ikke minner om at det er 1.desember!! Planen i dag var å pynte til jul i dag,men motivasjon var ikke helt på topp! 

Tankene vandrer når man er ute og jeg var i utgangspunktet trist og nedbrutt :( Jeg blir lei meg når mennesker jeg trodde var ekte og oppriktig viser seg å ikke være det. Gang på gang vises det at den eneste man kan stole på er seg selv!! Jeg synes det er trist at det blir sånn,men det er bare å akseptere det. Og det at folk sier ting basert på hva de ser eller det andre sier forteller mer om dem enn de de prater om! En gammel barnelærdom sier "Tro ikke alt hva du hører,si ikke alt hva du vet." Da sparer du mange bører på sinn og samvittighet! Det tror jeg flere bør lære seg. Ofte ligger det langt mer bak ting enn det vi ser og mange ganger kan vi oppfatte ting feil. Men er du så perfekt og feilfri at du kan sko deg på andres feiltrinn?? Tenk på det du neste gang du åpner munnen din for å si noe om andre!! En dag vil skjebnen snu og bite deg i rompa...!

"Misunn aldri noen hans tilsynelatende lykke,du kjenner ikke hans hemmelige sorger"!

Forberedelser..

Med det været vi har om dagen, så kan en bli litt forvirra over hvilken årstid det faktisk er. Selv om kuldegradene som plutselig dukker opp minner en på at vinteren er nær. Jeg synes det går faretruende fort mot jul.. Dagene, ettermiddagene og helgene fylles opp. Juleselskapene, julegavene, julepynten planlegges og planlegges.. Midt oppi alt dette begynner julemusa (altså meg) å tenke.. Hva er alt dette? Masse penger, tid og energi brukes på en skarve dag. Jeg styrer og ordner og steller i stand. Er det virkelig verdt det? Er det verdt å starte julegaveshoppingen i august, er det verdt å bruke så mye tid og ressurser? For hva? Hva har jeg igjen for det? Annet enn at jeg er dønn sliten og blakk.. Men så prøver jeg å finne gleden, jeg prøver å lage tradisjoner for mine barn, jeg prøver å skape gode minner vi kan ta med oss i årene som kommer og jeg prøver å ta med meg roen og alt det fine.. Samtidig kjenner jeg at det skal ikke mye til for å velte alle fine og gode følelser. Håper det bare er en fase som forhåpentligvis vil gå over.. Og så trenger jeg masse positive og gode mennesker rundt meg som kan bygge opp under alt det som er bra :)

Det blir langt..

...mellom innleggene. Blogglysten er stadig like fraværende og jeg føler vel heller ikke at savnet etter mine skriverier er så stort. Egentlig tror jeg at jeg skal vurdere å legge ned hele bloggen.. Det er bedre det enn at jeg skal gå og ha dårlig samvittighet over at jeg ikke skriver her.

Her om dagen tok mannen med seg alle ungene da Victoria skulle på fotballtrening og jeg fikk huset for meg selv, til å støvsuge og vaske ;) Siden vaskehjelpen slutta da jeg klaget på prisen, må vi ty til vaskefilla selv.. Fryktelig kjedelig da man i grunn har det travelt nok med nesten full jobb og tre barn og aktiviteter på ettermiddagene.. Men sånn blir det da!! Mens jeg gikk rundt med støvsuger`n og filla mi, grubler jeg fryktelig mye. Jeg har lange blogginnlegg i hodet, krasse personlige innlegg som kanskje vil skape litt reaksjoner. Jeg er provosert, jeg er skuffet, jeg er lei meg og jeg er møkklei alle egoistiske mennesker som er der ute. Jeg skjønner ikke hvordan man bare kan tenke på seg selv og ikke bry seg om andre. Men det er vel fordi jeg er et omsorgsmenneske. På en annen side kjenner jeg at jeg er lei av å være det. Det krever mye, samtidig som det gir mye. Men når omsorgen ikke blir sett eller tatt som en selvfølge, blir det tungt. Og sånn skal det ikke være. Omsorgsmennesker trenger også omsorg. Når man ikke får det, blir energien til slutt borte. Man blir tappet og får man ikke påfyll, så sier det seg selv at det sier stopp en dag. Tror jeg har kommet dit nå..

Jeg er sliten for tiden, kroppen henger ikke helt med. Sykemeldt noen dager og mange blodprøver er tatt, håper at det gir svar. Når jeg i tillegg er ekspert til å gruble og tenke og gruble litt til, blir man også sliten. Jeg engasjerer meg, bryr meg og ønsker bare at alle skal ha det bra. Har jeg en dårlig dag, går det ikke ut over andre (enn kanskje mine aller, aller nærmeste).. Verken familie, venner eller kollegaer er det riktig at det går utover. Det er ikke deres feil og jeg tenker at det har med respekt for andre og normal folkeskikk å gjøre. Noe som undrer meg mye, er hvorfor er det slik at de som kommer med sleivspark mot andre, er de som selv tåler minst kritikk tilbake. Hvorfor har man så lite selvinnsikt lurer jeg på..

En annen ting jeg har diskutert med en god venninne av meg, er hvorfor kommer alle med unnskyldningen om at de har det så travelt. Som f.eks når verv i FAU skal tildeles eller tilstelninger eller rett og slett hverdagsbesøk som i gode, gamle dager? Nå er venninne min og jeg en av de som jobber tilnærmet fullt, har tre barn som skal følges opp og følges til aktiviteter likevel er det oss du ser i FAU, det er vi som engasjerer oss og lager diverse arrangementer. Jeg tror det har med at vi er vant til å holde hjulene i gang, vi er til med at ting skjer, vi er vant til å planlegge for og få hverdagen til å gå opp. Har du tenkt over hvor mye tid de så kalte "tidstyvene" tar fra livet ditt? Hvor mye tid tar pc, telefon og f.eks spill av hverdagen din? Tror du ikke at du kunne ha brukt noe av den tiden på å engasjere deg i andre ting, besøke venner og familie i stedet for? Det tror jeg...

Ha en fin søndag!

 

PS! Dette innlegget var ikke det som ble planlagt under vaskingen ;)

Et år har gått..

Et år har gått siden himmelen ble en vakker stjerne rikere. Jeg glemmer aldri telefonen jeg fikk og ordene som fulgte. Midt oppi min egen lykke og glede over en ny baby, opplevde nære venner å miste sin. Jeg stod hjelpeløs på sidelinjen og det var ikke lett å vite hva man skulle gjøre. Skjønneste Sarah Louise blir aldri glemt og hun vil alltid være i mitt hjerte ♥

 

Jeg har gruet meg til denne dagen. Tårene har sittet løst i ukene som har vært og vennene våre har vært i tankene mine hele tiden. I dag skulle de ha feiret en tydelig lita tulle som ville vært 1 år. I stedet må de "feire" uten henne og sorgen bringes igjen frem i høysete. Det er så urettferdig som det kan få blitt. Det river meg langt inni hjerterota og se hva de må gjennomgå. Jeg er egentlig tom, tom for ord og tom for fine ting å si. Men jeg vil alltid være der for venninnen min, i gode og onde dager. For det er det venner er til for ♥

Usynlig..

I det jeg går ut døra skulle jeg ønske det var noe som gjorde meg usynlig. Med min overvekt så synes jeg det er flaut å være ute blant folk. Jeg mistrives bare mer og mer og jeg synes det er så skamfullt. I min alder burde man være såpass at man hadde kontroll over vekta si og hvis ikke, hvertfall gjorde noe med det. Men det er så vanskelig og den lille motivasjonen jeg har blir borte på en - to - tre..
Når vi er på tilstelninger, jeg henter i skole og barnehage eller bare tar en tur på butikken, så skjems jeg. Jeg føler at folk glor. Jeg føler at folk ser på meg og tenker sitt. Jeg føler at jeg ikke burde være her. Du tenker sikkert at, hvis det plager deg sånn så er det bare å gjøre noe med det. Men det er ikke så enkelt. Jeg burde ha all verdens motivasjon. Men jeg er god på unnskyldninger, veldig god på unnskyldninger. Samtidig er det eneste jeg tenker på at jeg burde slanke meg, jeg burde trene, jeg burde spise sånn og sånn. Livet er ikke bare burde, burde... Men for meg er det nettopp det. Jeg er standhaftig på mye, men dette har jeg aldri klart å fullføre.
Jeg er lei blikkene. Jeg er lei av å aldri føle meg bra nok. Jeg er lei av å føle meg unormal. Jeg er lei av å føle meg ensom. Jeg er lei av å være den som bryr seg om. Jeg er rett og slett lei av å være lei..!

På livets vei..

går det opp og ned.. Jeg er en av de som sliter litt i perioder. Mange tanker, mye som hoper seg opp i hodet mitt og litt problemer med å legge vekk ting som egentlig ikke er min sak. Midt oppi alt føler jeg meg ensom. Høres kanskje rart ut, men sånn er det... På Facebook følger jeg noen som kaller seg Gaia. De legger ut mange fine ord og tankevekkende sitater. Jeg prøver så godt jeg kan å etterstrebe de, selv om det ikke alltid er så lett. Legger ved et par sitat jeg har delt fra dem de siste dagene:
                              
                                                                            ♥

Gi deg selv tillatelse til å følge den veien som gjør deg glad.

Du har kontroll over livet ditt. Klandre ikke andre hvis du føler at det ikke går din vei. Du har makt til å forandre livet ditt når som helst, og du kan forandre dine bekymringer til visdom.
Lev hvert øyeblikk i den hensikt av å ha et meningsfylt formål.
Frigjør deg fra det konstante kravet fra ditt ego, og øv deg på å stilne hjernen din slik at du kan begynne å lytte til ditt hjerte.

Utfordringene er alle de steinene i vannet som man må hoppe over på vår reise, slik at man kommer over til fast grunn. De er hindringer, men er der for å hjelpe oss å vokse, og kunne utstå andre hindringer på vår vei. Prøv å se det positive i ting, og i mennesker.

Sett pris på, og vær takknemlig for det gode rundt deg, og for hvor langt du har kommet. Stress ikke med å fokusere på hva som fortsatt gjenstår, alt vil komme til rett tid.
Det beste du kan gjøre i livet er å følge hjertet ditt. Folk som kan se hvor vakkert ditt hjerte er, vil aldri forlate deg.

Ingen har rett til å dømme deg. Uansett hva du gjør, vil det alltid være noen som tenker annerledes. Så konsentrer deg om å gjøre det du vet i hjertet ditt er riktig. Hva folk flest tenker og sier om deg, er ikke så viktig. Det viktigste er hva du føler om deg selv.

Du forteller deg selv en historie inni hodet ditt hver dag. Sørg for å fortelle den rette, den som vil hjelpe deg med å oppnå det du vil i livet. Så tillat deg selv, og følg den veien som gjør deg glad. Et steg av gangen.                                                   ♥

I en hverdag hvor man stresser til og fra jobb, unger som skal hentes og bringes, handling, matlaging, husarbeid osv, kan det være lett å overse våre medmennesker fordi våre tanker er helt andre steder. Vi må huske å gjøre ting, vi må rekk...e noe. Sånn fortsetter vi dag ut, og dag inn. Tiden er inne for å roe ned tempoet litt, og begynne å tenke på det som virkelig betyr noe i livet vårt. Det er tross alt familien og de nærmeste rundt oss som betyr noe, når alt kommer til alt. Det som er det essensielle er kjærlighet til hverandre, men også det å vise medmenneskelighet, og være hyggelig mot hverandre.

Det er små ting man kan vise og gjøre for hverandre, som ikke behøver og koste så mye, eller å ta så lang tid. Listen er lang, men nevner noen eksempler her:

Send et smil i forbifarten, si hei. Lukk opp en dør for noen. Tilby noen andre din plass i køen på butikken, hvis de har mindre varer enn deg. Tilby noen å få sitte på med deg, når du ser noen sliter med noen tunge matposer. Tilby din hjelp hvis du vet om noen som trenger det. Send en blomst til noen som kanskje trenger en oppmuntring, eller for å glede noen. Gi en uventet gave.

Hjelpsomhet, og medmenneskelighet er en fin egenskap, som vil føre oss nærmere hverandre i form av respekt og forståelse.
                                                  ♥

Flotte ord - til ettertanke!

I tenkeboksen..

I løpet av helgen har jeg kommet i tenkeboksen. Det er en sum av begivenheter som gjør at jeg har havnet her. Min kjære onkel døde av kreft i går kveld og etterlater seg min tante og fetter. Tankene mine kverner rundt dette og andre ting som har skjedd det siste halve året. Livet er skjørt. Det får vi bekreftelser på gang på gang. For meg har det gjort at jeg føler jeg må revurdere en del ting. Kjenne på hva som virkelig betyr noe. Jeg ønsker å ha mer tid. Mer tid med det som betyr mest ; ungene, familie og venner. Tiden er nå og kommer aldri tilbake. Jeg kjenner at jeg ikke gleder meg til å starte på jobb igjen. Jeg føler at alle kravene, alle tidsfrister og alt presset rett og slett ikke passer inn i den fasen av livet jeg er nå. Skulle så inderlig ønske at jeg kunne starte med noe jeg virkelig brenner for. Jeg vurderer å finne noe annet.. De neste månedene blir jeg å finne i tenkeboksen.. Jeg trenger noen diskusjoner med de nærmeste, de som støtter meg og veileder meg.

Jeg hadde en samtale med mamma for noen dager siden . Jeg er et omsorgsmenneske, men jeg trenger også omsorg. Vi har alle vårt å stri med. Det har jeg også. Jeg har i flere år gått til samtaler, det kjenner jeg nå at det er på tide å ta opp igjen. Det er for lenge siden sist. Samtalen med mamma gikk ut på at jeg er lei. Jeg er lei av å strø om meg med omsorg og kjærlighet, jeg kjenner jeg aldri får noe tilbake. Misforstå meg rett, det er jo ikke derfor man gir, bare for å få det tilbake. Men når man er der jeg er, trenger også jeg mye omsorg. Jeg liker å vise at jeg bryr meg, for jeg gjør oppriktig det. Men det krever mye av meg også og jeg føler jeg ikke har så mye å gi lengre. Det virker som det er egoismen som rår der ute. Nestekjærlighet er snart ikke-eksisterende. Folk er mer opptatt av å vise at de "bryr seg" på sosiale medier, enn å ta en telefon eller sende en sms. Statusen og skriveriene på Facebook er viktigere enn det personlige. Da melder jeg meg ut, for meg har det gått for langt da.. Hvor lang tid tar det å sende "hvordan går det?" på en tekstmelding? Kan du ikke ta deg i 30 sekundene i ditt travle liv? Er svaret nei, vel da tror jeg du muligens bør revurdere litt. Heldigvis har jeg kommet dit i livet, at jeg ser hvem som er der og ikke lengre og selv om jeg har mistet noen på veien og som jeg sjelden hører fra lengre. Overraskende hvem det faktisk er.. Men samtidig har nye bekjentskaper dukket opp. Det setter jeg pris på og de vil jeg pleie sammen med de som fortsatt er her.

Barna våre..

Beklager at innleggene kommer så sjeldne nå om dagen.. Men tankene flyr og jeg har nok med å holde hodet nok over vann for tiden, jfr sist innlegg.. Nok et innlegg i dag hvor jeg må få litt utløp for alle tankene mine..

De av dere som er foreldre, vet at barneoppdragelse ikke er verdens enkleste ting og man skulle i noen tilfeller virkelig ønske at ungene kom med en slag brukermanual ;) Vi er også forskjellig i måten vi oppdrar på, men jeg mener at man kommer utrolig langt med litt sunn fornuft. Jeg må le av dagens curlingforeldrene og lurer litt på hva de egentlig tenker. Verden vi lever i er hard og brutal og jeg mener det er viktig at vi gjør vårt beste for å ruste ungene til dette. Da tenker jeg at man kan ikke legge alt til rette for at ungene skal kunne flyte gjennom livet uten å støte på problemer, eller at man ikke gir de utfordringer å vokse på. Det er en del av livet og det er svært få av oss som opplever livet som en dans på roser, sånn er det bare! Jeg tror at mange av foreldrene i dag sliter med dårlig samvittighet for tidsklemma og sånn sett "kjøper" ungene, gir de det de vil ha og lar ungene styre livet. De tar ikke kampene de kanskje burde gjort, men klager over at ting er sånn eller sånn. Det er ikke annet enn deres egen feil.

Jeg skriver ikke dette i den mening at mine barn får et perfekt oppdragelse, for det gjør de ikke. Men jeg mener det er viktig at vi klargjør ungene for den virkelig verden, slik at de ikke får seg et slag midt i fjeset den dagen de må møte den. Jeg synes det er fint at ungene lærer seg tidlig å kunne hjelpe til hjemme, uten at de skal få betalt for det. Vi må også kunne forvente ting av barna, selvfølgelig tilpasset deres alder. Ting ungene her gjør er å rydde ut av oppvaskmaskinen, dekke bordet og rydde bort klærne sine etter vask. De må rydde lekerommet selv og vi har rutiner morgen og kveld på hva vi gjør på badet og det er ting jeg forventer at de kan når vi nå har gjort det samme to ganger om dagen i over 2 år. Grensesetting og rutiner er nøkkelord i barneoppdragelsen. Du kan lese en hvilken som helst bok med tips og råd om oppdragelse og jeg tror du vil finne at mine meninger ikke er så langt fra det som står der.

I flere tilfeller har jeg sett at voksne putter på unger siden forutinntatte holdninger og det synes jeg er så trist og dumt når ungene har helt blanke ark i forhold til disse tingene. Et eksempel er når de har vært hos tannlegen og får spørsmål om det var skummelt.. Hvorfor skal det være skummelt å gå til tannlegen?? Ungene har jo ingen grunn til at det skal være det, men neste gang vil de kanskje huske at det ble sagt og så blir det skummelt..

En av de viktigste tingene vi kan gi våre barn er tid! Plutselig har vi konfirmanter og vips så er de voksne.. Tiden går så altfor fort og tiden kommer ikke tilbake! Jeg må også bli mye, mye bedre på dette :)

Never good enough...

Det at man ikke føler seg bra nok eller god nok til noe, er ingen god følelse. Det kjenner jeg veldig på om dagen. Overalt stilles det krav til hvordan vi skal være. Vi skal se sånn og sånn ut, ha karrierer og hige etter mer, barna bør hete det og det, eller være slik og slik. Og for ikke å snakke om huset - det skal være skinnende rent fra loft til kjeller og det skal se ut som det er tatt rett ut fra et interiørblad.

Jeg vet at egentlig burde man bare blåse i alle disse tingene, for hvem skal vel sette standarden for hvordan jeg vil ha ting og hvordan jeg vil leve, andre enn meg? Men jeg er veldig god på å sluke til meg lekre bilder av interiør, hus, hjem og kroppsidealer som er så langt fra det jeg er og har. Det har dannet seg en ond sirkel, som gjør at jeg aldri blir fornøyd med noe av det jeg gjør. Jeg føler meg så langt fra bra nok og så langt fra å være det jeg føler jeg burde være. Det overfladiske og materialistiske har fått en alt for stor del av livet og jeg føler at jeg ikke klarer å leve opp til denne "fantasiverden" som så få av oss egentlig lever i. Jeg føler meg aldri bra nok som mor, kone, venn eller menneske. Det er slitsomt! Dagene går opp og ned i et forrykende tempo, fra å ha det fint og tenke at nå har jeg det bra til å kjenne "aldri-bra-nok" følelsen på kroppen kan det gå bare sekunder. Det er da vel ikke sånn livet skal være.. Og gudene skal vite at jeg jobber, jeg jobber og jobber for at det skal gå lengre og lengre mellom hver gang den dårlige selvfølelsen kommer, men det er en ekstremt lang prosess.

Til jul av en god venninne fikk jeg et skilt hvor det stod: Du er verdifull, du er deg og det holder! Det leser jeg om igjen og om igjen og jeg håper jeg en dag klarer å tro på de ordene som står der. Det får være mitt mål for 2013.

Juletrefest..

Tradisjon tro når januar kommer, er det også tid for juletrefest. Jeg for min del håper at vi i år kan få juletrefestene før jul. Det er da det er julesteming. Når januar kommer er jeg ferdig med jula og jeg tror også ungene synes det er litt rart med nissen som kommer med godteposen i januar. I år hadde vi tre juletrefester på under en uke.. Det starten med menigheten sin, hvor ungene opptrådde med koret. Victoria sang også solo her og det er så moro :) Så var det skolen sin og tilslutt var det barnehagen sin tur. For første gang på noen år kunne jeg være med ungene på disse dagene. Ellers har jeg sittet i FAU i barnehagen og det er vi som arrangerer og da er det nok å henge fingrene i den tiden det varer og for skolen, så er det 1. og 3. klasse som steller i stand. Så neste år er det vår tur igjen med en 3. klassing og så skal du ikke se bort i fra at jeg tar med en tur inn igjen i FAU om jeg får lov ;) Men da håper jeg vi får til disse arrangementene FØR jul :D

 

 

Håper du har en fin torsdag :)

En oppsummering og riktig godt nyttår!

Da var årets siste dag kommet og i morgen tar vi fatt på 2013. Året som har gått har vært mye gravid - og babypreget. Jeg har hatt mye fri pga sykemelding som følge av graviditeten og har kunne nyte dagene med Victoria når hun har hatt skolefri. Det har vært et privilegium. 10. august kom lille Fredrik og vi kan ikke se oss mette på han. Vi koser oss enormt! Tenk at vi igjen skulle få oppleve et av livets mirakler - det er veldig hyggelig! Vi har hatt mye tid med familie og gode venner og den tiden setter vi utrolig pris på.

I september ble livet brått snudd på hodet for nære venner, som mistet sin lille datter rett før fødselen. Det har preget oss alle. Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre, hva man ikke skal gjøre.. Alt har bare vært hjerteskjærende og vondt, spesielt når man står der med en nyfødt baby selv. Jeg har de i tankene mine hele tiden og jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne gjøre noe som gjorde vondtene bedre.

Med dette i tankene - at livet kan snus på hodet i løpet av kort tid, vil jeg minne dere om hvor viktig det er å sette pris på det vi ofte tar for gitt. Sett mer pris på hverdagene. Nyt tiden mer. Det er nå vi lever og det er nå vi er her.

Ta godt vare på hverandre og bruk tiden på de du er glad i! Måtte 2013 bli et år med god helse, gode opplevelser og gode minner :)

GODT NYTTÅR!!

Skulle ønske du forstod..

..at jeg kan være trist selvom jeg ser glad ut..

..at jeg kan være svak selvom jeg virker sterk..

..at jeg kan trenge trøst selvom jeg trøster deg..

..at jeg kan ha dårlig selvbilde selvom jeg virker full av selvtillitt..

..at jeg ikke alltid har det bra selvom jeg virker sånn..

..at jeg sjelden føler meg bra nok selvom du mener jeg er det..

..at ting ikke alltid er som du tror eller hører når det gjelder meg..

..at jeg også trenger at du er min venn og at jeg betyr noe for deg..

Noen tanker før helgen..

Da er helgen straks her og da blir det kos med ungene :) Mannen skal på jakt og Victoria skal i bursdag til en klassevenninne i morgen. Det gleder hun seg til :) Jeg skal straks avgårde til kusine KA, gleder meg :)

Fredrik er 11 uker i dag og jeg synes tiden bare går fortere og fortere! Men jeg koser meg masse med han og bare nyter denne deilige babytiden. Nattevåk og pupping blir fort glemt, for det vet jeg at går over. Derfor fokuserer vi heller på alt det fine; skjønne, tannløse smil, forsøkene på en liten samtale, deilige små tottelotter og rett og slett 6,5kg ren lykke :D Jeg følte meg ferdig med barn etter vi fikk Christian, men etterhvert dukket ønske opp om en til og det er jeg utrolig glad for i dag og jeg er veldig takknemlig for lille gullgutten vår ❤ Allerede må jeg innrømme at jeg ønsker meg en liten en til. Jeg er enebarn og har alltid ønsket meg søsken( jeg har tre halvsøstre, men de er så mange år yngre enn meg at vi er på helt forskjellige stadiger i livet. De kunne like gjerne vært mine barn. Ikke for det, jeg er utrolig glad i dem alle tre ❤) Vi får se etterhvert hva vi finner ut. Men reaksjonene lar seg ikke vente på.. Når jeg sier at jeg har lyst på en til, så er det stadig kommentarer som at; det holder vel nå, de skal følges opp også osv. osv... Jeg også forstår vel det. Men hvis vi ønsker oss flere barn, kan ikke vi få det da uten at det mååå komme sure oppgulp? Går det ikke an å glede seg med oss? Ja, ja deres problem, ikke mitt! Det der med å følge opp har jeg også lurt på... Må ungene være med på aktiviteter og i såfall må de vært med på ørten aktiviteter hver seg?? Hvem gjør de det for? Er det foreldrene som synes det er en slags status at de skal være med på alt, eller ønsker virkelig ungene å være med på dette? Ikke vet jeg.. I dagens samfunn hvor det er mas og jag hit og dit, så burde kanskje fritiden vært mer satt pris på! Jeg tror mye av tidsklemma kunne vært unngått om man prioriterer litt anderledes.. Jeg mener det er bedre å finne på noen felles aktiviter, så får man både vært aktiv og hatt mer tid sammen med familien. Til syvende og sist, så er det dèt som er viktig(hvertfall for meg); kvalitetstid med familien❤

GOD HELG❤