I tenkeboksen..

I løpet av helgen har jeg kommet i tenkeboksen. Det er en sum av begivenheter som gjør at jeg har havnet her. Min kjære onkel døde av kreft i går kveld og etterlater seg min tante og fetter. Tankene mine kverner rundt dette og andre ting som har skjedd det siste halve året. Livet er skjørt. Det får vi bekreftelser på gang på gang. For meg har det gjort at jeg føler jeg må revurdere en del ting. Kjenne på hva som virkelig betyr noe. Jeg ønsker å ha mer tid. Mer tid med det som betyr mest ; ungene, familie og venner. Tiden er nå og kommer aldri tilbake. Jeg kjenner at jeg ikke gleder meg til å starte på jobb igjen. Jeg føler at alle kravene, alle tidsfrister og alt presset rett og slett ikke passer inn i den fasen av livet jeg er nå. Skulle så inderlig ønske at jeg kunne starte med noe jeg virkelig brenner for. Jeg vurderer å finne noe annet.. De neste månedene blir jeg å finne i tenkeboksen.. Jeg trenger noen diskusjoner med de nærmeste, de som støtter meg og veileder meg.

Jeg hadde en samtale med mamma for noen dager siden . Jeg er et omsorgsmenneske, men jeg trenger også omsorg. Vi har alle vårt å stri med. Det har jeg også. Jeg har i flere år gått til samtaler, det kjenner jeg nå at det er på tide å ta opp igjen. Det er for lenge siden sist. Samtalen med mamma gikk ut på at jeg er lei. Jeg er lei av å strø om meg med omsorg og kjærlighet, jeg kjenner jeg aldri får noe tilbake. Misforstå meg rett, det er jo ikke derfor man gir, bare for å få det tilbake. Men når man er der jeg er, trenger også jeg mye omsorg. Jeg liker å vise at jeg bryr meg, for jeg gjør oppriktig det. Men det krever mye av meg også og jeg føler jeg ikke har så mye å gi lengre. Det virker som det er egoismen som rår der ute. Nestekjærlighet er snart ikke-eksisterende. Folk er mer opptatt av å vise at de "bryr seg" på sosiale medier, enn å ta en telefon eller sende en sms. Statusen og skriveriene på Facebook er viktigere enn det personlige. Da melder jeg meg ut, for meg har det gått for langt da.. Hvor lang tid tar det å sende "hvordan går det?" på en tekstmelding? Kan du ikke ta deg i 30 sekundene i ditt travle liv? Er svaret nei, vel da tror jeg du muligens bør revurdere litt. Heldigvis har jeg kommet dit i livet, at jeg ser hvem som er der og ikke lengre og selv om jeg har mistet noen på veien og som jeg sjelden hører fra lengre. Overraskende hvem det faktisk er.. Men samtidig har nye bekjentskaper dukket opp. Det setter jeg pris på og de vil jeg pleie sammen med de som fortsatt er her.