Noen tanker i slutten av september..

Jeg tar meg stadig i å undre over folks manglende selvinnsikt og ydmykhet. Disse egenskapene burde være medfødt. Mangelen på disse fører til mye unødige konflikter. Jeg synes jeg oftere og oftere blir skuffet over folk. Men kanskje jeg forventer for mye... Det må være rom for å diskutere og se andres synspunkter. Det hjelper mye i refleksjon rundt temaer, å være åpen for diskutere. Man trenger ikke være enig, men jeg tror at det å få andres synspunkter på ting gjør at man kan utvikle seg mer som menneske. Jeg har noen rundt meg som er dønnærlig og sier hva de mener, enten det er sånn eller sånn. Og så enkelt og deilig det er å forholde seg til sånne. Det gjør jo at jeg reflekter mer og jeg tror det bare er sunt. Enkelte er så satte og låste på meninger og tradisjoner, og det er ingen rom for endring. Men jeg tenker, i en verden i konstant endring, må vi innimellom tenke nytt og tilpasse oss tingene slik de er i dag. 

Det er en del skriverier om dagen om prestasjonsangst og sosiale medier som bidrar til dette. Jeg håper at jeg som mor kan hjelpe mine unger til å forstå at de er god nok som de er og at de indre verdiene er de som virkelig teller. Det hjelper ikke om du er verdens vakreste, hvis du ikke er god mot de rundt deg.. Samtidig selvom jeg er voksen, så kjenner jeg godt på følelsen av å ikke strekke til og ikke være bra nok. Og det gjør vondt. Man ser på blogger og Facebook perfekte hjem, interiør, kaker, mat, barn og menneskene bak. Og innimellom er det lett å glemme at de også bare er mennesker med støv i hjørnene og grinete unger. For det er sånn vi ser ting og sånn det blir fremstilt det virkelig er? Eller?