torsdag 22. oktober 2015

Usikkerheten..

Som liten var jeg poppis både blant jenter og gutter, selvtilliten var på topp og livet smilte på mange måter. Selvfølgelig lurte det ting i kulissene, da som nå. Men det tok noen år før jeg gikk på tryne. I dag går jeg med en konstant klump i magen og en frykt. En frykt fordi jeg er livredd for å bli lurt, gått bak ryggen på og for rett og slett å få en pekefinger rettet mot meg og alle står og ler og sier hvor dum jeg er fordi jeg ikke skjønte noe av hva som skjedde.

Det gjør at jeg blir mistenksom til alt. Hvorfor får vi så sjelden besøk? Hvorfor kommer ikke noen bare innom? Hvorfor svarer de ikke på meldingen jeg sendte? Hvorfor kan vi ikke finne på noe? Unngår du meg? Så kommer den usikre, lille jenta frem. Hun som ingen liker, hun som bare er et null, hun som alle ler av, hun som ingen hadde merket om ble borte. Kanskje jeg ikke er en god venn, kanskje jeg krever for mye, kanskje jeg forventer for mye av en venn? Er jeg for intens? Burde jeg holdt litt mer avstand? 

Jeg skulle gjerne fulgt ungene mer på ting, i stedet for å være hjemme med Fredrik alltid. Men jeg synes det er bedre å sende mannen. Da slipper jeg den ubehagelig følelsen, jeg slipper å kjenne på frykten for å bli ledd av og jeg slipper å møte andre som får meg til å føle meg at jeg ikke er verdt noe. Selvfølgelig hjelper heller ikke overvekten meg. Hver gang jeg har vært ute på noe, vært ute blant andre mennesker kommer den vonde følelsen når jeg er hjemme igjen. Usikkerheten over meg selv er så kvelende at jeg trenger gode, støttende mennesker rundt meg. Men der har jeg også blitt brent, jeg lar folk komme inn på meg og så viser det seg at de ikke er ekte likevel. Gang på gang gjør jeg meg sårbar og gir folk sjela mi, og gang på gang blir jeg såret. Overvekten gjør bare ting enda verre. Jeg tenker at folk ler av meg fordi jeg er så tjukk. Jeg føler de ser ned på meg fordi jeg ikke er "standard" og jeg føler meg som et lite oppgående menneske fordi jeg ikke tar tak i det.

Samtidig vil jeg heller at folk skal være ærlige med meg, enn at de skal juge meg midt i ansiktet.  Dessverre er det få mennesker som er slik! Etter hvert som jeg blir eldre merker jeg mer og mer hvor viktig det er med oppriktighet og ærlighet.