Jeg skulle gjerne fulgt ungene mer på ting, i stedet for å være hjemme med Fredrik alltid. Men jeg synes det er bedre å sende mannen. Da slipper jeg den ubehagelig følelsen, jeg slipper å kjenne på frykten for å bli ledd av og jeg slipper å møte andre som får meg til å føle meg at jeg ikke er verdt noe. Selvfølgelig hjelper heller ikke overvekten meg. Hver gang jeg har vært ute på noe, vært ute blant andre mennesker kommer den vonde følelsen når jeg er hjemme igjen. Usikkerheten over meg selv er så kvelende at jeg trenger gode, støttende mennesker rundt meg. Men der har jeg også blitt brent, jeg lar folk komme inn på meg og så viser det seg at de ikke er ekte likevel. Gang på gang gjør jeg meg sårbar og gir folk sjela mi, og gang på gang blir jeg såret. Overvekten gjør bare ting enda verre. Jeg tenker at folk ler av meg fordi jeg er så tjukk. Jeg føler de ser ned på meg fordi jeg ikke er "standard" og jeg føler meg som et lite oppgående menneske fordi jeg ikke tar tak i det.
Samtidig vil jeg heller at folk skal være ærlige med meg, enn at de skal juge meg midt i ansiktet. Dessverre er det få mennesker som er slik! Etter hvert som jeg blir eldre merker jeg mer og mer hvor viktig det er med oppriktighet og ærlighet.
Samtidig vil jeg heller at folk skal være ærlige med meg, enn at de skal juge meg midt i ansiktet. Dessverre er det få mennesker som er slik! Etter hvert som jeg blir eldre merker jeg mer og mer hvor viktig det er med oppriktighet og ærlighet.