Tanker rundt familie...

I dag har vi fulgt en av mamma's gamle tanter til hennes siste hvilested. Sånne dager er alltid triste, selvom det er eldre mennesker. Hun var også en av våre naboer og minnene er mange. Det var alltid gøy å være der og gjerne sammen med hennes døtre, mamma's kusiner. Hun var et samlingspunkt og som liten jente og enebarn hang jeg alltid med på både godt og vondt. Nå i tiden etter at hun ble borte har jeg tenkt litt rundt dette og ser at hos henne ble det skapt mange gode barndomsminner som jeg for alltid vil bære med meg. Og som kanskje har gjort meg til den jeg er i dag og hvorfor familie er så viktig for meg. Heldigvis etter så mange år sammen forstår også mannen hvor viktig det er og hvordan dette har blitt en del av oss. 

Jeg har vokst opp med masse familie rundt meg, og med søskenbarn på samme alder var derfor aldri savnet etter søsken så stort når jeg var ung. Jeg takker mine foreldre som inkluderte oss så mye i familien rundt. Som voksen skjønner jeg hvor mye dette faktisk har formet meg og hvordan det har gjort meg til den jeg er i dag! Men i dag føler jeg at jeg står mye mer alene og savnet etter søsken er stort(misforstå meg rett, jeg har tre halvsøstre som jeg forguder. Men aldersforskjellen og boavstand er stor) og jeg merker dette savnet som en klump i magen når jeg ser andres samhold som søsken. Derfor har jeg selv ønsket mange barn, vi har tre og jeg håper at de en gang kan bli fire. Men alt er ikke opp til oss! Det er ingen selvfølge at man blir gode venner som voksne, men jeg håper at jeg kan gi barna mine gode verdier og holdninger når det kommer til familie. Det er viktig for meg at de blir godt kjent med sine søskenbarn og barn av mine søskenbarn. Jeg håper at barna mine som voksne kan føle et samhold og være venner. 

De neste ukene har vi ferie og da skal dagene nytes litt ekstra sammen som familie <3