Forskjellig..

Det er så rart å tenke på hvor forskjellig alle er. Selvfølgelig er det jo godt at vi ikke alle er like. Men hvorfor blir vi så forskjellige..? Ta søsken for eksempel, de vokser opp under samme tak og villkår, men de er heeelt forskjellige og i voksen alder snakkes eller sees de kanskje sjelden. Selvom de bor nære hverandre og har all verdens muligheter til å være sammen. Jeg forstår kanskje ikke sånn, fordi jeg var enebarn til jeg var 17år og aldri har opplevd hvordan det er å dele sorger og gleder med et søsken i barndommen. Kanskje det er derfor jeg er så opptatt av familie og at det er så viktig for meg? Fordi jeg har hatt andre omsorgsmennesker rundt meg, har flere lengre ut i familien også blitt veldig viktig for meg.

Ikke bare for å snakke om familie, men mennesker generelt. Mange er så oppslukt i seg selv, meg og mitt, at de tenker ikke på andre mennesker. Livet dreier seg stortsett om hva som kan gagne dem og hva andre kan gjøre for dem. Noen har flere jobber for å få hverdagen til å gå i hop, unger og alt de krever, en bedre halvdel og alt det innebærer, hus og hjem som skal holdes i orden, enda har de tid til familie og venner og vise at de bryr seg. Andre har kanskje bare seg selv og det er nesten de som er mest opptatt, de har aldri tid til noe eller noen. Med mindre det er noe som kan gagne dem.. Dette burde egentlig være en tankevekker for mange. Man vet aldri hvor lenge man har kjære og nære her på jorden, så hvis dem at du bryr deg mens de er her. Vis dem at du vil ha litt tid sammen med dem og at du er glad i dem. Som jeg sier; hvis meg kjærlighet og omtanke mens jeg lever, det er da jeg trenger det. Når jeg er borte, er det for sent!! Da trenger du hvertfall ikke å komme og gi oppmerksomhet-for sent å vise at du bryr deg..

Hva er det som gjør at folk blir sånn?