Hvor heldig jeg er..

.. som har to nydelige, friske og glade barn. Det rører et morshjerte å se Christians entusiasme over å oppdage noe spennende på barne-tv som han skjønner hva er og gleden han viser over å se pus og andre kjente han er glad i. Og sånn som Victorias glede over å få synge og danse, eller perle og tegne. Det å kunne ta vare på de små øyeblikkene, det er det som virkelig teller i det store og hele. Jeg tror altfor mange glemmer det, jeg gjør også det innimellom. Når verden nå har blitt som den har blitt, så tror jeg vi også må se oss litt om etter andre måter og tenke og overleve på. Jaget etter både det ene og det andre og hverdagens kjas og mas, er nok til å slite ut alle og en hver..

Den siste tiden har jeg fått kontakt med mannens kusine, jeg har visst hvem hun har vært hele tiden mens vi har vært sammen. Men jeg har så vidt møtt henne en gang. I dag oppdaget vi hvor like vi er!! Jeg er en som gjerne vil hjelpe og stille opp for andre hvis jeg kan. Det liker jeg veldig godt. Samtidig så ser jeg jo nå, i den situasjon jeg er i, hvor lite andre bryr seg. Og som hun også sier, det er i vanskelig tider man ser hvem de virkelige vennene er!

Til deg G, utrolig glad for å bli kjent med deg og jeg gleder meg til vi kan møtes :)