Når ord blir fattige..

Noen ganger er livet så urettferdig at man egentlig ikke forstår hvordan det er mulig. At man skal oppleve å miste et barn, burde vært noe som ikke kan skje. Det er så meningsløst, så uvirkelig og så vanvittig urettferdig.
Midt oppi min hverdag hvor jeg er overlykkelig over å ha fått oppleve et av livets mirakler for tredje gang, mister en av mine nære venninner sin lille jente. Hun kom til verden med navlestrengen rundt halsen og fikk ikke leve livet slik de hadde tenkt. Vi lo da vi begge var gravide på likt for tredje gang og hun ventet sitt fjerde barn, og vi planla en permisjonstid med mye kos og hyggestunder. Sånn blir det ikke..
I stedet blir det som skulle være en hyggelig tid, snudd til bunnløs sorg. Det som ikke skal skje, skjer.. Jeg glemmer aldri telefonen jeg fikk fra henne og ordene hun sa. Vi har grått mye og vi vil fortsette å gråte i tiden fremover også.
Jeg må være ærlig å si at jeg synes det er vanskelig. Spørsmålene er mange. Jeg synes det er vanskelig å vite hvordan jeg skal oppføre meg, hva jeg skal si og ikke si. Men kanskje ikke ordene er så viktig? Kanskje det viktigste er å bare være der. Samtidig vil jeg ikke tråkke for nære. Jeg mener jo ikke å mase, det er jo bare fordi jeg bryr meg. Tankene surrer og surrer.. Skal jeg ha dårlig samvittighet for at mitt barn lever og ikke hennes. Selvsagt skal jeg ikke det. Men jeg har det likevel.
Ord blir fattige på dager som dette og jeg skulle ønske jeg visste hva jeg kunne gjøre. Jeg vil så gjerne gjøre noe som kan gjøre sorgen enklere, men selvfølgelig finnes ikke det. Det er ingenting som kan gjøre en sorg lettere. Jeg vil bare overøse med kjærlighet og omsorg, jeg tror det er det beste jeg kan gjøre når ord blir fattige..