Usynlig..

I det jeg går ut døra skulle jeg ønske det var noe som gjorde meg usynlig. Med min overvekt så synes jeg det er flaut å være ute blant folk. Jeg mistrives bare mer og mer og jeg synes det er så skamfullt. I min alder burde man være såpass at man hadde kontroll over vekta si og hvis ikke, hvertfall gjorde noe med det. Men det er så vanskelig og den lille motivasjonen jeg har blir borte på en - to - tre..
Når vi er på tilstelninger, jeg henter i skole og barnehage eller bare tar en tur på butikken, så skjems jeg. Jeg føler at folk glor. Jeg føler at folk ser på meg og tenker sitt. Jeg føler at jeg ikke burde være her. Du tenker sikkert at, hvis det plager deg sånn så er det bare å gjøre noe med det. Men det er ikke så enkelt. Jeg burde ha all verdens motivasjon. Men jeg er god på unnskyldninger, veldig god på unnskyldninger. Samtidig er det eneste jeg tenker på at jeg burde slanke meg, jeg burde trene, jeg burde spise sånn og sånn. Livet er ikke bare burde, burde... Men for meg er det nettopp det. Jeg er standhaftig på mye, men dette har jeg aldri klart å fullføre.
Jeg er lei blikkene. Jeg er lei av å aldri føle meg bra nok. Jeg er lei av å føle meg unormal. Jeg er lei av å føle meg ensom. Jeg er lei av å være den som bryr seg om. Jeg er rett og slett lei av å være lei..!